Millions of people, every day, are suffering the consequences of dictatorship. Without a chance to tell their story. Voices without wires. Waiting to be heard.

Now, with the digital revolution, the tools are here. Help connect people to their communities. Let them share the ideas that can change their lives for the better.

Sign up. Give a donation. Or just read their stories.

Next Voices

The problem is this: This organisation doesn’t excist. I wish it did. Meaning this idea only excists in my head. I know there are organisations that carry a resemblance. Global Voices  is one of them. This is a is a non-profit project founded at Harvard Law School’s Berkman Center for Internet & Society. Go to their website and help them figure out what they should be linking to. You can also contribute by helping to translate.

I would appreciate information on other similar projects. And ways of financing them. Thanks. Then we can get to work.

Mine don’t. Now, this it what I call good, (fairly) new music:

Vampire Weekend – Kids Don’t Stand A Chance & Oxford Comma
(Best. Band. Ever. At least these days. Just saw them in Brussels.)
http://www.youtube.com/watch?v=PSa23oJy78U&feature=related

Soko – I’ll kill her
(Scary. Seems someone didn’t take “it’s not you, it’s me” for an answer)
http://www.youtube.com/watch?v=25AsfkriHQc

Sam Sparrow – Black and Gold
(Slick. Bryan Ferry cross the Mersey.)
http://www.youtube.com/watch?v=cebeaatVcGY

The Tellers – More
(Great Belgian indie. I know (!) What’s more, it’s on Fifa 08.)
http://www.youtube.com/watch?v=6u77jp-EhT8

Kings of Leon – Taper Jean Girl
(That song, from that party, that I had forgotten - but just reheard)
http://www.youtube.com/watch?v=6MBgQWq6cfw&feature=related

Kate Nash – Pumpkin Soup
(Better than Kate Bush. At least, I imagine, in hand-to-hand combat.)
http://www.youtube.com/watch?v=VH2yvdGM7YA

Hercules & Love Affair – Time Will
(Yes, that is Anthony of Anthony and the Johnsons you hear.)
http://www.youtube.com/watch?v=gMZ4F0YirL4&feature=related 

Hot Chip – One Pure Thought
(New album. Same, same. Why change?)
http://www.youtube.com/watch?v=eAev1ZjE3dI&feature=user

MGMT – Time To Pretend
(Very promising to be yet another Brooklyn band. So sorry I just missed their Brussels concert.)
http://www.youtube.com/watch?v=XVnRzEjpUmE

Anyone Else But You – Ellen Page/Michael Cera
(Still can’t get over Juno. Who can?)
http://www.youtube.com/watch?v=cdZrwa0iics 

Dette er det jeg er mest lei av om dagen (bortsett fra generell urettferdighet, og selvsagt massemord, okda, all mord): ordet ”slakt”. Journalister har snart begrenset sitt repertoar til å karakterisere alle negative nyanser som ”slakt”. Per Egil Hegge burde la genitiv s-er fortsette å forvirre oppvoksende slekter og konsentrere all sitt virke om å eliminere dette uvesenet.

All ordlyd som ikke stråler umiddelbar begeistring kan i dagens presse trygt klassifiseres som ”slakt”. Et sveip på Kvasir viser at i de siste dagene har for eksempel Willoch slaktet sykehusreformen og Semb har slaktet et bytte på Vikings lag mot Brann. Klarer ikke helt å se for meg at Kåre Willoch og Nils Johan Semb spikret opp offentlige bannbuller med ordet slakt skrevet i dryppende griseblod for journalistene å sitere. Noe sier meg at de mente å resonnere noe videre. Hva skjedde med adjektiver? Føles lenge siden at jeg leste om noen som for eksempel ble ”kritisert sterkt”.

La oss se hva som fikk Semb til å ”slakte” Vikings bytte. Jo, vingen Alexander Ødegaard ble byttet ut ti minutter før slutt. ”Det fikk TV 2 Sportens ekspertkommentator Nils Johan Semb til å prøve å rive seg i håret,” skriver Nettavisen. For øvrig ingen enkel oppgave siden Semb ikke har hår. Ødegaard selv sier han faktisk ville byttes ut fordi han var sliten. Den mest alminnelige grunnen til at en fotballspiller blir byttet ut.

Artikkelen viser ikke til noen sitater fra Semb hvor han erklærer: ”Jeg slakter denne handlingen.” Eller: ”Ingen adjektiv noensinne oppfunnet kan kunne karakterisere denne historisk opprørende handlingen, den må slaktes. Dette innbyttet må slaktes, saltes, spekkes, røykes, tørkes, kjøles ned og umiddelbart legges ut for salg gjennom Felleskjøpets kanaler.” Jeg har vel knapt noensinne hørt et alminnelig menneske si at de faktisk ønsker å slakte noe, bortsett fra gjøgrisen til jul.

Hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke flytte fortegnet og introdusere slakt som et positivt begrep også. ”Motslakte” eller kanskje ”uslakte”. ”Nobelkomitéen uslakter Nelson Mandela og tildeler ham Nobelprisen”. Et eneveldig begrep for positiv og negativ kritikk. Så slipper vi å bla oss gjennom lag med litterær betydning i nyhetslesningen. Eller kanskje bare et bilde av personen/handlingen og et pluss- eller minustegn ved siden av den?

Ok. Jeg gir opp. Ironien følger med meg (se tidligere innlegg om ironi). Min generasjon bærer sin ironi som den bærer sine tribalmønstertatoveringer. En kan prøve å dekke dem over. En stund. Så glir genseren opp, og der er de i sitt tidsuriktige format. Jeg må bare lære meg å leve med. Som 68’ernes idealisme. Som førkrigsgenerasjonens autoritetstro og duft av kamfer.

Ironigenerasjonen ikler seg oppriktighet som Espen Benestad smetter inn i sommerkjolen. Ingen lar seg lure. På 200 meters avstand. Og kommer en for nære så ser en raskt at disse oppriktige ordene våre er dratt med tvang inn fra en annen kontekst. Slik Ester Pirellis baller dingler, ukomfortabelt, på feil ende av kroppen.

Jeg blogger derfor videre, på tross av hangen til ironi. Den vil dukke opp der jeg minst ønsker det. Etter modige politiske manifest, etter forførende kjærlighetserklæringer. Særlig, not, liksom. At jeg hater krig/elsker deg. Bevisstheten tar ett skritt fram, og ett tilbake. På stedet polka. Til melodi av nitttallets anthem ”Definitely Maybe”.

Jo, det er den. I følge min venn, jeg mener Facebook-venn, Synne. Og Synnes opprydning på internett har vind i seilene. Det fikk GCI Communiqué nylig erfare. One down, (cirka) 750 kommunikasjonsselskap, 50 000 twittere og 3,5 millioner internettbrukere to go. I Norge. Når “kunnskapsfolk” og deres klienter er avruset på kommunikasjon, og transisjonen gjennom tilførsel av søtlig Synne-bloggmetadon er fullendt, hva står vi igjen med, Synne? Et tradisjonelt byttesamfunn på gatehjørnene hvor 4 egg og en skinkebog skifter hender i bytte mot en analyse av nord-sør-konflikten? Og er du ikke selv fanget i de samme kjønnsrollene du har avdekket, i egenskap av å ”rydde opp” på internettet? Hva vil du “servere oss” når du har ryddet ferdig og roper oss inn for å spise? Og hva er igjen å spise nå som mat er blitt drivstoff og selv kjøttprat-Thomas har flyktet fra ernæringsliv til næringsliv?

Men Synne er ikke alene, melder Dagbladets digital kultur-korrespondent selvransakende. Er det for seint å hoppe av? Forklare den slettede Facebook-profilenmed ungdommelige lettsinn? Hva ligger egentlig bak denne enkle, rustikke framtidsaktsomheten? Dette freidige pågangsmotet som deles av han som gikk tilbake til firkantede hjul, fordi kjerren hans trillet fra ham. Han som, tross helhetlige motforestillinger, meldte seg inn i Nasjonal Samling på D-dagen, pga. den innovative landbrukspolitikken deres. Han som demonterte modemet sitt og fisket fram bibliotekkortet fra bunnen av skuffen.

Hadde det bare vært så enkelt å melde seg ut av samfunnet. Men, nei. Som jeg sa til en venn (nevner ikke navn), så hjelper det ikke at han har meldt seg inn, ut, inn, og så ut igjen av Facebook. En gang på Facebook, alltid på Facebook. De fantomsmertene han kjenner i hypofysen sin er digitaliserte fragmenter av sjelen som fortsatt svever omkring på Facebook sin server. Like lite som Esther Pirelli kan fornekte at hun engang var en mann, Simen Agdestein at han var med på “Skal vi danse?”, kan tidligere brukere frasi din identitet som Facebook-medlem. Alle vil huske de åpne, nysgjerrige blikkene som kløktig skjulte alderdomstegnene i tilfelle den de var forelsket i på ungdomsskolen skulle finne dem på Facebook.

Facebook ødelegger ikke folks liv. Folk ødelegger folks liv. Bruk det til noe konstruktivt. Ingen vil vite om du er trøtt eller skal til Syden, uansett. Innspill fra internettskeptikerne utbes og vil gjensidig bli besvart per flaskepost, gitt at Gulfstrømmen ikke har latt seg forvirre av Al Gore.

Jeg tar ikke lenger den ironiske tonen. I stedet blogger jeg. Mine venner har allerede kommentert det, muntlig og på bloggen. Å skrive på fremmedspråk virker fremmed. Verre er det at jeg ser ut til å mene det jeg skriver. Det gjøres ingen forsøk på å ikle mine poenger lag med motsettende meningsinnhold. Er ironien på tilbakemarsj? Dette skattede skjulestedet vi klatret inn i og lå i skjul med våre meninger. I påvente av hva? Var det virkelig vi misforståtte som hadde misforstått?
Hva har skjedd? Er verdens utfordringer – uranium og plastposer på avveie – for alvorlige til å la seg uttrykke med denne omgangsformen? Dette kan jeg da ikke mene? (I den oppriktige forstanden altså.) Nei, vent… Er dette kanskje en av disse ultimate metaironiske innleggene, tull om tull, hvor leseren til slutt kan puste ut i forvisning om at han eller hennes meninger er trygt bevart i isolerte hjernevevsorganer også i framtiden?
Neida. En ironiker krysser endelig sine spor. Jeg har faktisk lagd en blogg hvor jeg mener det jeg skriver. Vi er stadig flere anonyme ironikere. Det er en generasjon å ta av. Jeg er oppvokst i det som ble kalt ironigenerasjonen (og er det noe ironigenerasjonen har mislikt, så er det nettopp slike sosiologiske karakteristikker, ikke særlig ironisk). “Ta ikke den ironiske tonen.” Min ungdoms statsminister Jan P. Syse var norsk samfunnslivs første moderne ironist. Spørsmålet gjenstår om hans politiske hovedmotstander Gro var bevisst sin angivelig ironiske tone. VGs forsidebilde i sin tid av Gro som lager “koko”-signal med fingeren, mens Syse talte i Stortinget tydet på en uttrykksform et stykke unna klassisk subtil ironi.
Ironien hadde sine moderne velmaktsdager da jeg studerte på nittitallet. “Lille Lørdag” og Erlend Loe var de fremste eksponentene og var hyppig analysetema i Studentersamfunnets debatter. Vi nittitallsstudenter debatterte famlende over fenomenet. Skulle vi anvende våre nylærte klassiske begrepsapparat i analysen? Burde vi ikke egentlig være ironiske når vi debatterte ironi? Resultatet var vel at vi ikke helt visste resultatet. Siden vi var unge akademikere som hadde mer enn nok med å utfordre sannheter til å søke egne, føltes det å kamuflere våre sannheter litt overflødig.
Generasjonen før oss, de som studerte på åttitallet, ble hetende “generasjon x”. De ville verken ha meninger eller jobber. Og så var de generelt så livstrøtte at det å utvikle motsatte betydninger av den manglende meningen med livet/verden stod for dem som videre trøttende. Generasjonen som kommer etter oss er heller ikke ironiske. Dagens kommunikasjonssamfunn innbyr ikke til flertydighet. Det legges opp til at egenskaper og meninger skal eksponeres. I realityserier, på hjemmesider, på virtuelle nettverk som Facebook, Twitter og helt sikkert noe nytt som en Harvard-avhopper kokte sammen på gutterommet i går kveld. Ironikeren hører ikke lenger hjemme. Vi er den gamle onkelen med jazzplatene og trylletriksene. Uegnet til å kommunisere med den oppvoksende generasjonen. Han som luktet av pipe og gammel after shave. Ironien lukter like innestengt og uutluftet.
Min oppriktige blogging forvirrer vennene mine. Motstanden blir kjempet med vekselvis med ironi og mer klassisk fortvilelse. Har jeg gått over til den andre siden? Dagens kommunikasjonssamfunn er ikke et sted for ironikere. De står nakne igjen på internettets kommentarfelt som bønden som henter mauseren ned fra veggen for å møte den tyske invasjonen (”Jasså, så du foretrekker nazismen foran hederlig, gammeldags nasjonalisme?” Jeg ser allerede de nye kommentarene. Denne gangen er de kanskje ikke ironiske. De tror faktisk kompisen er blitt nazist). Internett er det motsatte av ironi. Det er en stor samtale.
Ironikerne som prøver seg fram på internettkommunikasjon ender ofte i stille kroker med sin Facebook-profil bestående av forvrengt navn, bilde og meninger. Det kan f.eks. se sånn ut: Che Guevara som Simpsonsfigur mener at Marta Louise fortjener Nobelprisen i vitenskap for sin engleskole. De som kjenner personen og vet at det er sin venn og ikke ”Torgeir Truseløs” som har skrevet dette, vil le som før, men hundrevis av andre vil legge igjen meldinger om at dette går det da ikke an å mene om slik en dum idé.
For ironigenerasjonen er det å blogge, i betydningen dele sine meninger, like smertefullt som å komme på skolen og se at ens frastjålne dagbok blir sirkulert i gangene. Selv føler jeg meg som det første som brukte hands-free på mobilen. Inntrykkene fra andre er mer enn spørrende. Men det er jo noen i andre enden. Eller?

Det var ikke det at ironikerne ikke så det komme. Sms med sine hint, hint, vink, vink-ritualer i form av blunkende og blinkende smilefjes har vært som kryptonitt for ironikeren. Personlig var de tre utropstegnene på slutten av en hverdags-sms som tre krusifikser gjennom hjertet. Men det virket tydeligvis.

På vampyrvis døde ironikeren i meg. Men slik fikk altså kommunikatoren evig liv. (Her kunne det vært naturlig å avslutte med å skrive: ”Ironien er død. Leve ironien”. Men for en rehabilitert ironiker ville det være litt for anti-ironisk. Dumt, gjerne. For dumt er fortsatt galt – og gjenstand for bekjempelse.) Til mine venner: Blogg. Jeg vil vite hva dere tenker, føler og mener. Nei, jeg er ikke homo for det. Og vil kanskje ikke vite om dere er det. Selv om jeg ser minst en homo-blogg på vei.

Where have you gone, John Hughes? Lonely teens turned their lonely eyes to you. Director John Hughes may have gone into permanent hiding, according to the LA Times, but the voice of the outsider lives on. Hughes was a pioneer. Gone was the alpha male hero. Welcome to the outsider as a mainstream movie hero. “16 candles” still shine.

“The Breakfast Club” was the first age-restricted movie I snuck into. Norwegian authorities had inexplicably given it an age 16 limit, I was 15 or so. And being 15 or so, I felt I could relate to the nerd, the jock, the bad ass. Guess many of us were all in one, with varying tendencies, in various situations. 

But the one that made the most impression was “Somekind of Wonderful”. This movie provided an extra level to the outsider theme. Yes, the outsider (Eric Stoltz of no real further fame) got the babe (Lea Thompson, the it girl of 80s mainstream, what happened? No, “Caroline in the City” doesn’t count). But in the process he understood the it wasn’t her, but his best female friend (perfectly incarnated by Mary Stuart Masterson), the equally awkward ill-fated side kick he just never understood he was attracted to.

As a result, I developed a crush on a classmate who was a teen version of Mary Stuart Masterson, who was supposed to look like she was our age, without more success than most actors in teen roles. Unfortunately, although my classmate was as cool and quirky as her movie version, I was no Eric Stoltz. Never happened, alas, first life lesson that reality and film reality often oppose eachother.

Evidence that the theme lives on albeit Hughes’ disappearance: Finally saw “Juno” yesterday. “Yo Yo Yiggady Yo”. The “Somekind of Wonderful” theme all over again. Only better. “Juno” manages to stay away from the teen movie formulas, since the stereotypes, both in characters and plot, remain hints. No good guys opposing bad guys or bad decisions. People being people, not plot pieces (as uncommon in movies as in politics, strangely enough). Difficult, however, to discredit Hughes for being formulistic, given that he was the one who invented the formula. Which may be called The Oscar Wilde Dilemma: the stories are seemingly full of cliches, only because it was from these orginals the copyists stole their cliches.

The first of many highs (the best being the exchange: Juno: ’Cause you’re, like, the coolest person I’ve ever met, and you don’t even have to try, you know. Bleeker: I try really hard, actually.) was the Barry Louis Polisar song in the opening scene “All I Want is You”. I grew up (living in the States from the age of 5 til 10) listening to his songs. “My Brother Thinks He’s a Banana” etc. These sweet memories always followed me, although he never made into into the mainstream. A favorite among us Learning Channel kids with the overly pedagogic parents. Until now maybe. Just wait til those Moldy Peaches fans start listening in.