Monthly Archives: May 2008

Your favourite band sucks

Juno

 

Mine don’t. Now, this it what I call good, (fairly) new music:

Vampire Weekend – Kids Don’t Stand A Chance & Oxford Comma
(Best. Band. Ever. At least these days. Just saw them in Brussels.)
http://www.youtube.com/watch?v=PSa23oJy78U&feature=related

Soko – I’ll kill her
(Scary. Seems someone didn’t take “it’s not you, it’s me” for an answer)
http://www.youtube.com/watch?v=25AsfkriHQc

Sam Sparrow – Black and Gold
(Slick. Bryan Ferry cross the Mersey.)
http://www.youtube.com/watch?v=cebeaatVcGY

The Tellers – More
(Great Belgian indie. I know (!) What’s more, it’s on Fifa 08.)
http://www.youtube.com/watch?v=6u77jp-EhT8

Kings of Leon – Taper Jean Girl
(That song, from that party, that I had forgotten – but just reheard)
http://www.youtube.com/watch?v=6MBgQWq6cfw&feature=related

Kate Nash – Pumpkin Soup
(Better than Kate Bush. At least, I imagine, in hand-to-hand combat.)
http://www.youtube.com/watch?v=VH2yvdGM7YA

Hercules & Love Affair – Time Will
(Yes, that is Anthony of Anthony and the Johnsons you hear.)
http://www.youtube.com/watch?v=gMZ4F0YirL4&feature=related 

Hot Chip – One Pure Thought
(New album. Same, same. Why change?)
http://www.youtube.com/watch?v=eAev1ZjE3dI&feature=user

MGMT – Time To Pretend
(Very promising to be yet another Brooklyn band. So sorry I just missed their Brussels concert.)
http://www.youtube.com/watch?v=XVnRzEjpUmE

Anyone Else But You – Ellen Page/Michael Cera
(Still can’t get over Juno. Who can?)
http://www.youtube.com/watch?v=cdZrwa0iics 

1 Comment

Filed under Uncategorized

Verbale offerlam

 

slakt

 

Dette er det jeg er mest lei av om dagen (bortsett fra generell urettferdighet, og selvsagt massemord, okda, all mord): ordet ”slakt”. Journalister har snart begrenset sitt repertoar til å karakterisere alle negative nyanser som ”slakt”. Per Egil Hegge burde la genitiv s-er fortsette å forvirre oppvoksende slekter og konsentrere all sitt virke om å eliminere dette uvesenet.

 

All ordlyd som ikke stråler umiddelbar begeistring kan i dagens presse trygt klassifiseres som ”slakt”. Et sveip på Kvasir viser at i de siste dagene har for eksempel Willoch slaktet sykehusreformen og Semb har slaktet et bytte på Vikings lag mot Brann. Klarer ikke helt å se for meg at Kåre Willoch og Nils Johan Semb spikret opp offentlige bannbuller med ordet slakt skrevet i dryppende griseblod for journalistene å sitere. Noe sier meg at de mente å resonnere noe videre. Hva skjedde med adjektiver? Føles lenge siden at jeg leste om noen som for eksempel ble ”kritisert sterkt”.

 

La oss se hva som fikk Semb til å ”slakte” Vikings bytte. Jo, vingen Alexander Ødegaard ble byttet ut ti minutter før slutt. ”Det fikk TV 2 Sportens ekspertkommentator Nils Johan Semb til å prøve å rive seg i håret,” skriver Nettavisen. For øvrig ingen enkel oppgave siden Semb ikke har hår. Ødegaard selv sier han faktisk ville byttes ut fordi han var sliten. Den mest alminnelige grunnen til at en fotballspiller blir byttet ut.

 

Artikkelen viser ikke til noen sitater fra Semb hvor han erklærer: ”Jeg slakter denne handlingen.” Eller: ”Ingen adjektiv noensinne oppfunnet kan kunne karakterisere denne historisk opprørende handlingen, den må slaktes. Dette innbyttet må slaktes, saltes, spekkes, røykes, tørkes, kjøles ned og umiddelbart legges ut for salg gjennom Felleskjøpets kanaler.” Jeg har vel knapt noensinne hørt et alminnelig menneske si at de faktisk ønsker å slakte noe, bortsett fra gjøgrisen til jul.

 

Hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke flytte fortegnet og introdusere slakt som et positivt begrep også. ”Motslakte” eller kanskje ”uslakte”. ”Nobelkomitéen uslakter Nelson Mandela og tildeler ham Nobelprisen”. Et eneveldig begrep for positiv og negativ kritikk. Så slipper vi å bla oss gjennom lag med litterær betydning i nyhetslesningen. Eller kanskje bare et bilde av personen/handlingen og et pluss- eller minustegn ved siden av den?

2 Comments

Filed under Uncategorized

Særlig at jeg ikke ironiserer

Tatovering

 

Ok. Jeg gir opp. Ironien følger med meg (se tidligere innlegg om ironi). Min generasjon bærer sin ironi som den bærer sine tribalmønstertatoveringer. En kan prøve å dekke dem over. En stund. Så glir genseren opp, og der er de i sitt tidsuriktige format. Jeg må bare lære meg å leve med. Som 68’ernes idealisme. Som førkrigsgenerasjonens autoritetstro og duft av kamfer.

 

Ironigenerasjonen ikler seg oppriktighet som Espen Benestad smetter inn i sommerkjolen. Ingen lar seg lure. På 200 meters avstand. Og kommer en for nære så ser en raskt at disse oppriktige ordene våre er dratt med tvang inn fra en annen kontekst. Slik Ester Pirellis baller dingler, ukomfortabelt, på feil ende av kroppen.

 

Jeg blogger derfor videre, på tross av hangen til ironi. Den vil dukke opp der jeg minst ønsker det. Etter modige politiske manifest, etter forførende kjærlighetserklæringer. Særlig, not, liksom. At jeg hater krig/elsker deg. Bevisstheten tar ett skritt fram, og ett tilbake. På stedet polka. Til melodi av nitttallets anthem “Definitely Maybe”.

Leave a comment

Filed under Uncategorized