Særlig at jeg ikke ironiserer

Tatovering

 

Ok. Jeg gir opp. Ironien følger med meg (se tidligere innlegg om ironi). Min generasjon bærer sin ironi som den bærer sine tribalmønstertatoveringer. En kan prøve å dekke dem over. En stund. Så glir genseren opp, og der er de i sitt tidsuriktige format. Jeg må bare lære meg å leve med. Som 68’ernes idealisme. Som førkrigsgenerasjonens autoritetstro og duft av kamfer.

 

Ironigenerasjonen ikler seg oppriktighet som Espen Benestad smetter inn i sommerkjolen. Ingen lar seg lure. På 200 meters avstand. Og kommer en for nære så ser en raskt at disse oppriktige ordene våre er dratt med tvang inn fra en annen kontekst. Slik Ester Pirellis baller dingler, ukomfortabelt, på feil ende av kroppen.

 

Jeg blogger derfor videre, på tross av hangen til ironi. Den vil dukke opp der jeg minst ønsker det. Etter modige politiske manifest, etter forførende kjærlighetserklæringer. Særlig, not, liksom. At jeg hater krig/elsker deg. Bevisstheten tar ett skritt fram, og ett tilbake. På stedet polka. Til melodi av nitttallets anthem “Definitely Maybe”.

Advertisements

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s