Tag Archives: Add new tag

Next Voices

Millions of people, every day, are suffering the consequences of dictatorship. Without a chance to tell their story. Voices without wires. Waiting to be heard.

Now, with the digital revolution, the tools are here. Help connect people to their communities. Let them share the ideas that can change their lives for the better.

Sign up. Give a donation. Or just read their stories.

Next Voices

The problem is this: This organisation doesn’t excist. I wish it did. Meaning this idea only excists in my head. I know there are organisations that carry a resemblance. Global Voices  is one of them. This is a is a non-profit project founded at Harvard Law School’s Berkman Center for Internet & Society. Go to their website and help them figure out what they should be linking to. You can also contribute by helping to translate.

I would appreciate information on other similar projects. And ways of financing them. Thanks. Then we can get to work.

Advertisements

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Særlig at jeg ikke ironiserer

Tatovering

 

Ok. Jeg gir opp. Ironien følger med meg (se tidligere innlegg om ironi). Min generasjon bærer sin ironi som den bærer sine tribalmønstertatoveringer. En kan prøve å dekke dem over. En stund. Så glir genseren opp, og der er de i sitt tidsuriktige format. Jeg må bare lære meg å leve med. Som 68’ernes idealisme. Som førkrigsgenerasjonens autoritetstro og duft av kamfer.

 

Ironigenerasjonen ikler seg oppriktighet som Espen Benestad smetter inn i sommerkjolen. Ingen lar seg lure. På 200 meters avstand. Og kommer en for nære så ser en raskt at disse oppriktige ordene våre er dratt med tvang inn fra en annen kontekst. Slik Ester Pirellis baller dingler, ukomfortabelt, på feil ende av kroppen.

 

Jeg blogger derfor videre, på tross av hangen til ironi. Den vil dukke opp der jeg minst ønsker det. Etter modige politiske manifest, etter forførende kjærlighetserklæringer. Særlig, not, liksom. At jeg hater krig/elsker deg. Bevisstheten tar ett skritt fram, og ett tilbake. På stedet polka. Til melodi av nitttallets anthem “Definitely Maybe”.

Leave a comment

Filed under Uncategorized