Tag Archives: facebook

Er ikke denne internett-farsotten snart over?

pc.jpg

Jo, det er den. I følge min venn, jeg mener Facebook-venn, Synne. Og Synnes opprydning på internett har vind i seilene. Det fikk GCI Communiqué nylig erfare. One down, (cirka) 750 kommunikasjonsselskap, 50 000 twittere og 3,5 millioner internettbrukere to go. I Norge. Når “kunnskapsfolk” og deres klienter er avruset på kommunikasjon, og transisjonen gjennom tilførsel av søtlig Synne-bloggmetadon er fullendt, hva står vi igjen med, Synne? Et tradisjonelt byttesamfunn på gatehjørnene hvor 4 egg og en skinkebog skifter hender i bytte mot en analyse av nord-sør-konflikten? Og er du ikke selv fanget i de samme kjønnsrollene du har avdekket, i egenskap av å ”rydde opp” på internettet? Hva vil du “servere oss” når du har ryddet ferdig og roper oss inn for å spise? Og hva er igjen å spise nå som mat er blitt drivstoff og selv kjøttprat-Thomas har flyktet fra ernæringsliv til næringsliv?

Men Synne er ikke alene, melder Dagbladets digital kultur-korrespondent selvransakende. Er det for seint å hoppe av? Forklare den slettede Facebook-profilenmed ungdommelige lettsinn? Hva ligger egentlig bak denne enkle, rustikke framtidsaktsomheten? Dette freidige pågangsmotet som deles av han som gikk tilbake til firkantede hjul, fordi kjerren hans trillet fra ham. Han som, tross helhetlige motforestillinger, meldte seg inn i Nasjonal Samling på D-dagen, pga. den innovative landbrukspolitikken deres. Han som demonterte modemet sitt og fisket fram bibliotekkortet fra bunnen av skuffen.

Hadde det bare vært så enkelt å melde seg ut av samfunnet. Men, nei. Som jeg sa til en venn (nevner ikke navn), så hjelper det ikke at han har meldt seg inn, ut, inn, og så ut igjen av Facebook. En gang på Facebook, alltid på Facebook. De fantomsmertene han kjenner i hypofysen sin er digitaliserte fragmenter av sjelen som fortsatt svever omkring på Facebook sin server. Like lite som Esther Pirelli kan fornekte at hun engang var en mann, Simen Agdestein at han var med på “Skal vi danse?”, kan tidligere brukere frasi din identitet som Facebook-medlem. Alle vil huske de åpne, nysgjerrige blikkene som kløktig skjulte alderdomstegnene i tilfelle den de var forelsket i på ungdomsskolen skulle finne dem på Facebook.

Facebook ødelegger ikke folks liv. Folk ødelegger folks liv. Bruk det til noe konstruktivt. Ingen vil vite om du er trøtt eller skal til Syden, uansett. Innspill fra internettskeptikerne utbes og vil gjensidig bli besvart per flaskepost, gitt at Gulfstrømmen ikke har latt seg forvirre av Al Gore.

Advertisements

1 Comment

Filed under Uncategorized

Jeg er en ironiker. Men jeg ironiserer ikke lengre.

ironic21.jpg

Jeg tar ikke lenger den ironiske tonen. I stedet blogger jeg. Mine venner har allerede kommentert det, muntlig og på bloggen. Å skrive på fremmedspråk virker fremmed. Verre er det at jeg ser ut til å mene det jeg skriver. Det gjøres ingen forsøk på å ikle mine poenger lag med motsettende meningsinnhold. Er ironien på tilbakemarsj? Dette skattede skjulestedet vi klatret inn i og lå i skjul med våre meninger. I påvente av hva? Var det virkelig vi misforståtte som hadde misforstått?
Hva har skjedd? Er verdens utfordringer – uranium og plastposer på avveie – for alvorlige til å la seg uttrykke med denne omgangsformen? Dette kan jeg da ikke mene? (I den oppriktige forstanden altså.) Nei, vent… Er dette kanskje en av disse ultimate metaironiske innleggene, tull om tull, hvor leseren til slutt kan puste ut i forvisning om at han eller hennes meninger er trygt bevart i isolerte hjernevevsorganer også i framtiden?
Neida. En ironiker krysser endelig sine spor. Jeg har faktisk lagd en blogg hvor jeg mener det jeg skriver. Vi er stadig flere anonyme ironikere. Det er en generasjon å ta av. Jeg er oppvokst i det som ble kalt ironigenerasjonen (og er det noe ironigenerasjonen har mislikt, så er det nettopp slike sosiologiske karakteristikker, ikke særlig ironisk). “Ta ikke den ironiske tonen.” Min ungdoms statsminister Jan P. Syse var norsk samfunnslivs første moderne ironist. Spørsmålet gjenstår om hans politiske hovedmotstander Gro var bevisst sin angivelig ironiske tone. VGs forsidebilde i sin tid av Gro som lager “koko”-signal med fingeren, mens Syse talte i Stortinget tydet på en uttrykksform et stykke unna klassisk subtil ironi.
Ironien hadde sine moderne velmaktsdager da jeg studerte på nittitallet. “Lille Lørdag” og Erlend Loe var de fremste eksponentene og var hyppig analysetema i Studentersamfunnets debatter. Vi nittitallsstudenter debatterte famlende over fenomenet. Skulle vi anvende våre nylærte klassiske begrepsapparat i analysen? Burde vi ikke egentlig være ironiske når vi debatterte ironi? Resultatet var vel at vi ikke helt visste resultatet. Siden vi var unge akademikere som hadde mer enn nok med å utfordre sannheter til å søke egne, føltes det å kamuflere våre sannheter litt overflødig.
Generasjonen før oss, de som studerte på åttitallet, ble hetende “generasjon x”. De ville verken ha meninger eller jobber. Og så var de generelt så livstrøtte at det å utvikle motsatte betydninger av den manglende meningen med livet/verden stod for dem som videre trøttende. Generasjonen som kommer etter oss er heller ikke ironiske. Dagens kommunikasjonssamfunn innbyr ikke til flertydighet. Det legges opp til at egenskaper og meninger skal eksponeres. I realityserier, på hjemmesider, på virtuelle nettverk som Facebook, Twitter og helt sikkert noe nytt som en Harvard-avhopper kokte sammen på gutterommet i går kveld. Ironikeren hører ikke lenger hjemme. Vi er den gamle onkelen med jazzplatene og trylletriksene. Uegnet til å kommunisere med den oppvoksende generasjonen. Han som luktet av pipe og gammel after shave. Ironien lukter like innestengt og uutluftet.
Min oppriktige blogging forvirrer vennene mine. Motstanden blir kjempet med vekselvis med ironi og mer klassisk fortvilelse. Har jeg gått over til den andre siden? Dagens kommunikasjonssamfunn er ikke et sted for ironikere. De står nakne igjen på internettets kommentarfelt som bønden som henter mauseren ned fra veggen for å møte den tyske invasjonen (”Jasså, så du foretrekker nazismen foran hederlig, gammeldags nasjonalisme?” Jeg ser allerede de nye kommentarene. Denne gangen er de kanskje ikke ironiske. De tror faktisk kompisen er blitt nazist). Internett er det motsatte av ironi. Det er en stor samtale.
Ironikerne som prøver seg fram på internettkommunikasjon ender ofte i stille kroker med sin Facebook-profil bestående av forvrengt navn, bilde og meninger. Det kan f.eks. se sånn ut: Che Guevara som Simpsonsfigur mener at Marta Louise fortjener Nobelprisen i vitenskap for sin engleskole. De som kjenner personen og vet at det er sin venn og ikke ”Torgeir Truseløs” som har skrevet dette, vil le som før, men hundrevis av andre vil legge igjen meldinger om at dette går det da ikke an å mene om slik en dum idé.
For ironigenerasjonen er det å blogge, i betydningen dele sine meninger, like smertefullt som å komme på skolen og se at ens frastjålne dagbok blir sirkulert i gangene. Selv føler jeg meg som det første som brukte hands-free på mobilen. Inntrykkene fra andre er mer enn spørrende. Men det er jo noen i andre enden. Eller?

Det var ikke det at ironikerne ikke så det komme. Sms med sine hint, hint, vink, vink-ritualer i form av blunkende og blinkende smilefjes har vært som kryptonitt for ironikeren. Personlig var de tre utropstegnene på slutten av en hverdags-sms som tre krusifikser gjennom hjertet. Men det virket tydeligvis.

På vampyrvis døde ironikeren i meg. Men slik fikk altså kommunikatoren evig liv. (Her kunne det vært naturlig å avslutte med å skrive: ”Ironien er død. Leve ironien”. Men for en rehabilitert ironiker ville det være litt for anti-ironisk. Dumt, gjerne. For dumt er fortsatt galt – og gjenstand for bekjempelse.) Til mine venner: Blogg. Jeg vil vite hva dere tenker, føler og mener. Nei, jeg er ikke homo for det. Og vil kanskje ikke vite om dere er det. Selv om jeg ser minst en homo-blogg på vei.

1 Comment

Filed under Uncategorized